The first time is soon over

People of a narrow mind fails to see that there is people who will give up all the luxury in the world to help other people. Allthough we are many, in a crowd of all it feels few. And the most of the Khawayas coming here makes a carrier of the missery here. Are they another necessary group of narrow minded like the many cynical buisnessmen in the world? If I am offered a carrier in this line of work, what can I do to represent only a pure intiative to really help the needy? 

I am near the end of our first three months in Sudan and Port Sudan City. And I am going home for christmas. I have been frustrated, stopped, misunderstood, infected, amazed, horrified, sleepless, late, ashamed, proud, confused, informed, greeted, welcomed, attacked by cat and insects, sweating, training, lecturing, uninformed and witnessing just to name a few words to describe our lives here. I have been cultural adapting and many feelings comes from that. But some of the things I read about and see here cannot simply be cultural adapted to. There are conditions and situations a world cannot live with. They are as bad as the worse of the stories from the world wars. Maybe two million people have died here in this conflict over the years. And people continue to suffer. Here everything is buisness. And I mean EVERYTHING. Your daughter, your son, drinkable water, healthcare, foodrations, the travel to a refugeecamp, the information on refugeecamps, the luxury of refugeecamp life, basic food, straws to sleep on and so it goes on. Everything is sold and slavery still very much exist.

I have heard thoughts like: "What are these "Khawayas" (foreigners) doing here? Why do they want to be here when they can be in London or any western country? They must be unsuccessful in their country to come here." "No wonder", is my respons to that. Sudan is no place for a picnic. And it is absolutely not a place one travels to experience fun and adventure. Sudan is a place where you meet you. All you see and are able to learn will contribute to the massive change to your life this country will do. Not changes by various memories but changes of values worth fighting for. Values worth living, working and fighting for in life. That goes for all of us here. Locals and Khawayas. 

A Red Cross and Red Crescent Life
The days fly by like a comet through space. Infinite fast. 
We now have the Plans of Action and it is time to make that plan happen. I come to work 09:30 and right away we have morning meeting with the SRCS state director, our contact person. Thereby we rush to office to answer communications over mail and go on to plan or execute activities. Current activities under planning and execution can be seen in the activity plan I posted in the last blog. We are driven around over an area as big as a country to meet, greet, learn, present and engage people and activities. And this is only between 0930 and 1800 Sunday to Thursday. On my own time I have Arabic training, Shotokan fighting and a constantly growing social life. And let us not forget mosquito bites, flies in the thousands and damp, damp, hot climate which makes a Norwegian quite uncomfortable all day through. 

This is my Red Cross life in Sudan. Ever since I realized how great the Red Cross/ Red Crescent  cause is I have struggled equally hard to maintain a private life in self development. When your mind and heart is caught up in a strong engaging cause or work it is easy to forget yourself. It is even easy to forget the simplest thing: Eating. So I have to really work to remember to train my body, read to replenish my mind, and spend a calm minute everyday to feel myself and have a focused and tranquil mind (And keeping a calm tranquil mind in all the suffering among the faiths around us is a challenge also). 

But do not get me wrong. LIFE IS GREAT!

Our work is now more fluent and we are starting to see possible plans of action emerge. The last weeks have been frustrating beyond my limits and my body reacted powerfully with irritation over the ongoing helplessness I felt and still feel. But now I realize these ways which gives more of hope as well. The rainstorms of the last weeks have settled and the mosquitoes and flies have taken over. My companion is down with heavy illness to the gut, which is normal for the population to suffer because of the flies and this might be the reason she is ill. We do not quite know. None of us has so far suffered Malaria. The population in the area suffers in the same way and 35 new refugees come every day across the border from Eritrea. “They derive from Somalia mostly, but some also from Eritrea itself. The state of Sudan will take the refugees by bus into the neighbor state, Kassala, to a big refugee camp driven by the UN” says Mr. Mohamed Taha Osman, Branch director of Red Sea State Red Crescent [Sudan is a federation and is divided into separate states like USA]. On top of all this the International Federation of Red Cross and Red Crescent Societies (IFRC) is here to evaluate the food stability situation and flood hazards in the area of Tokar where 400 000 people might suffer food insecurity and shortage already or very soon. 
Me and Anine has been visited for a week by Christine Weima Lager, Youth Director Norwegian Red Cross. Our talks and discussions have been resolving a lot of frustrations on the above conditions and we have a stronger focus on our purpose here. It feels far too easy to lose focus in these situations. Christine is also a fellow Norwegian and I remember how great it is to speak my mother tongue on a daily basis again. Thank you, Christine. Our focus as youth delegate is: “The volunteers are the most important resource to train and learn from. Help with the democratic build up in the organization from the volunteer level. Help the volunteers in reaching the people in need, by joining on their activities in the communities”. This is how I orient my focus in my work here.

The market, harbor and the park is still the best places to relax in the afternoons. And further exploration of the enormous market, or “souq” in Arabic, is done on the days I do not mind the flies and the heat so much. Life is, maybe despite all I just told you, very much cheerful, happy and optimistic. I enjoy my life here and the more Arabic I speak the more I enjoy it. All the people I meet here are happy and thankful for life and good health. We could all learn something from them, because all though we might have the educational level, they have the right focus of a happy life. Maybe in long times of wealth we lose a lot of the contact with our day to day “here and now” consciousness. And I believe in “the now” as the moment which contains happiness, whereas the past and future contains regrets and worries. 

[This is a continuing of the first blog, see it under this one. To you who does not speak norwegian...my next blog will come in english:]

En kveld ble vi invitert på konsert med eritreisk musikk. Denne kvelden var det som alltid 35 grader og lett fuktig med ca 500 vilt dansende eritreere og sudanesere. Kvinner og menn får selvsagt ikke danse sammen og kvinnene må ikke danse forførende. Se for dere den. 

Folket er utrolig vennlig og her fikk jeg ta bilder i ungeflokken inne på ”dansegulvet” når kvinnene og barna danset. Mennene var holdt i ro på andre siden med væpnende soldater som gjerne dro en pisk hvis noen skulle utfordre grensene. Atmosfæren var allikevel utvilsomt fest eller ”Hafla” på arabisk. Mennene står i linje der bakerst, mildt sagt utålmodige. Beklager dårlig skarphet i bilde. Det var svært vanskelig forhold for gode bilder og jeg er ny på vårt "delegat" kamera. 

Artistene var en blanding av Eritreiske, Beja og Sudanesere. (Beja er en stor stamme i Sudan, 5% av befolkningstallet, som lever i fjellene rundt Port Sudan. Norges Røde Kors jobber hardt i områdene deres for å skape en bærekraftig utvikling med matdyrking, rent vann og god sanitet samt utdanning og aktiviteter som inntektsbringende arbeid og helse til kvinner. Helse og ernæring blir undervist til hele befolkningen ellers også) På denne konserten ble det sunget mye om å ta vare på samfunnet, ta ansvar for medmennesker og fred. Konserten og selve arrangementet var laget med tanke på å støtte de mange skjøre fredsavtalene som er i Sudan akkurat nå. Denne konserten var spesielt dedikert til freden mellom Sudan og Eritrea i den Sudanske staten Kassala som grenser til Eritrea i øst Sudan.

Vi blir stadig utsatt for den fantastiske gjestfrihetskulturen som er kjent fra de arabiske land (Nord Sudan har enorm innflytelse fra de arabiske land). Her er vi invitert til en muslimsk ”dåp” hvor alle venner av familien kommer å foreslår navn til det nyfødte barnet. De fortalte oss at denne tradisjonen er så sterk at et barn kan gå i måneder ut i livet før et navn blir gitt. Kvinnen på bildet viser meg gjerne hendene sine som er henna malt for ”gift kvinne”. Jeg husker dessverre ikke hva navnet på barnet ble.

Vi deler mye mat i slike besøk, MEN vær obs! Kun spising med høyre hand, for den andre bruker man i denne kulturen til å vaske rumpen med på do. Så den er ikke ansett særlig ren…

 Tradisjonell musikk hører til på fest og disse tre lager utrolig fine rytmer med sine enkle trommer og de synger velsignelser til familiens fest og fremtidige velstand. Dette førte til at de får en interessant mengde tips.

Det var det for denne gang. I episode 2 skal jeg ta dere med til vårt operasjonsområde eller ”Compound” på god engelsk, en helsestasjon i et fattig område hvor malaria er utbredt og kvinner sliter med å gi barna skikkelig mat og hjelp ved diarè blant annet. Og deretter til vårt hjem for å se litt på hvordan man får sove i dette landet. Til slutt vil jeg vise dere vår offisielle mottakelses ”sermoni” hos stor sjefen selv: Mr. Mohamed Taha, Branch Director of Red Sea State Sudanese Red Crescent. Vi sees.

Premiere!!!
Episode 1: Her kommer den første oppdragskildringen fra Sudan med masse bilder.  I Sudan har vi møtt alt fra kameler i store flokker i ørkenen til væpnede soldater som slår menn og gutter på plass med pisk når de prøver å danse samtidig som kvinnene. Smilende ansikt er overalt i et land med utrolige kontraster.

Da var vi kommet frem til Port Sudan etter 1 uke på hotell i Khartoum imens vi ventet på å bli registrert hos myndighetene. Det første vi blir kastet med på, etter en dags reise med bil gjennom ørkenen til Port Sudan, er de mange besøkene for å bli kjent med de frivillige og deres familier. Disse tre er typiske Sudanske unge menn som alle har egen familie med barn og det hele. Med dette bildet forstår jeg for alvor hvor langt vekke fra Norge jeg befinner meg nå. Bildet er tatt av min kollega Anine på besøk hos dem.

Vi ble satt med kontaktpersonene våres og en av dem er Mahrmoud. Han smiler alltid som på bildet og sier ja veldig mye. Helt til vi fant ut at ja like gjerne kunne bety: ”Jeg forstår ikke”. Dette gjelder alle her i Sudan. Etter dette jobber vi hardt sammen for å skape en arabisk/engelsk som vi alle forstår. Trikset er å unngå ja/nei spørsmål (Siden de alltid blir ja).

Eksotiske Port Sudan i Sudan.

Anine Kongelf, min kollega, er på stranden med gjengen. ”På stranden” er et helt annet uttrykk i Sudan enn i Norge. Her bader man ikke på stranden både fordi det er vanvittig skittent vann i tillegg til at voksne ikke kan kle av seg til bikini eller badebukse. Kvinner er tildekt hel tiden og noen viser bokstavelig talt ingen hud. Tenk deg svarte hansker og sokker pluss full ”Burka” i ca 40 varmegrader.

Fortsetter neste innlegg.... kommer snart. :)